Hjemreisedagen

Dagen startet brått med blodtrykk, blodprøver og legevisitt. I løpet av morgenen hadde jeg klart å få i meg hele 60ml med yoghurt, så jeg var veldig stolt over meg selv. Jeg hadde laget en lang liste med spørsmål, men legen som kom var en helt annen, og hadde ikke så mye vettug informasjon, annet enn det man kan lese i brosjyren.
I tillegg hadde hun med seg en annen pasient og tok to og to i slengen, så det ble ikke så mye tid på meg. Litt kjipt, fordi jeg følte meg veldig utrygg og hadde behov for å finne ut av en del ting før jeg følte meg fortrolig med å kunne reise hjem. Men sånn er det i helsevesenet, inn og ut, raskest mulig. Hva man føler selv er ikke så nøye. I USA får man røntgenundersøkelse, gastroskopi og undersøkelse av første avføring før man blir sendt ut i verden. Det er for å forsikre seg over at man ikke har noen lekkasjer. I Norge får vi en brosjyre som det står hvor vi skal ringe hvis det oppstår sterke smerter. Prøvene var fine så da var det bare å reise hjem. Følelsen i kroppen var fin. Det var ikke så mye smerter, og det gikk fint å gå nedover gangen. Vi tenkte vi skulle svinge innom apoteket på sykehuset så vi fikk hentet ut alle medisinene jeg skulle ha med hjem. Følelsen var fortsatt på topp og jeg satte meg ned å ventet på tur. Da turen kom til meg, gikk jeg bort til skranken, og plutselig ble jeg svimmel, ør og smerten tok til igjen. Jeg forsøkte å skjerpe meg mens jeg satt meg på en stol som stod foran disken. Jeg tenkte for meg selv: "Jeg håper hun bruker litt tid på de reseptene..."

Kona mi kjøpte en flaske Imsdal på Narvesen før vi gikk videre til bilen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle klare å innta den helt i løpet av dagen/kvelden. Da vi kom hjem hadde jeg klart å drikke en hav desiliter på en time. Brosjyren jeg fikk fra sykehuset stod det "Minst 1.5 dl per time" "Totalt minst 2000ml i løpet av en dag". Jeg gikk på toalettet og så at urinen min var mørkebrun. Da forstod jeg at desorientering, ubehaget og svimmelheten skyldes dehydrering. Jeg så meg selv i speilet å så rynker rundt øynene, fingrene mine var blitt voksete og harde i huden. Jeg kunne klype meg selv i armen, og folden ble værende en stund etter. Panikken bredde seg ut, dehydrering kan jo være farlig! Angst velkommen tilbake, lenge siden sist. Når du kombinerer dehydrering, smerter, panikk og angst på engang får du en fin kombinasjon som gjør at alle menneskene rundt deg tror de lever med en gal gal mann. Jeg grep tak i flasken med vann og satte meg på sofaen og tok noen slurker. Men jeg klarte aldri mer enn fire slurker av gangen. Slurkene var heller ikke vanlige slurker. Før kunne jeg sluke en flaske med vann på en eller to slurker uten problemer. Nå var en halv desiliter tjue slurker. Jeg sa stolt til kona mi at nå har jeg kommet meg ned til toppen av merkelappen på flaska. Da var jeg så stinn at det føltes ut som jeg hadde drukket et helt svømmebasseng. Den bragden tok to timer med konstant slurking og følelse av ubehag. For hver slurk var jeg også livredd for at det skulle for mye for den nye magesekken min - som nå kun rommer 50ml når den stappfull. Til sammenligning kan en normal sprekkfull magesekk romme 1000ml uten trøbbel. Så jeg reiste meg opp for å tisse litt igjen. Men da fikk jeg smerter, blei enda mer svimmel og forstod at jeg måtte gå å legge meg litt ned. Jeg sovnet på sengen og våknet to timer senere.

Da jeg våknet var jeg enda mer svimmel enn jeg hadde vært. Jeg ropte på kona mi. Men hun hørte meg ikke, jeg ropte og ropte, men ingen kom. Herr angst kom brasende inn igjen uten å spørre først engang. Jeg så for meg at nå dør jeg alene her i sengen og ingen hører meg. Da kona mi hørte hulkingen min kom hun inn til meg. Helt ute av stand til å forholde meg rasjonelt forklarte jeg at jeg var redd og følte at ingen kunne hjelpe meg. Kona mi henta et glass med eplejuice til meg. To slurker eplejuice. Ding ding ding sa hjernen min. Plutselig var jeg hverken ør, svimmel, uvel eller slapp. Jeg stod opp og dro på meg anti-trombose-strømpene og gikk til stuen bli og fornøyd. Så fikk jeg se den forbannede Imsdal-flasken. Den var fortsatt på toppen av etiketten. Litt kjapp hoderegning, så kom jeg frem til at jeg hadde klart totalt 4 desiliter med yoghurt, eplejuice og vann. Det var jo langt unna måle på to liter. Dagen før hadde jeg jo fått hjelp av 1000ml intravenøs. Laptoppen ble slått opp og jeg begynte å Google til den store gullmedaljen. Det må jo være andre som har gått gjennom det samme, og de må jo sikkert ha følt akkurat det samme som meg. Hvor mye hadde de klart å drikke? Etter en times tid fant jeg ut at de fleste jeg leste om hadde klart helt fint å drikke det de skulle. Jeg følte meg vannvittig mislykket. Hvorfor klarte ikke jeg det? Var jeg bare for dårlig til å klare å drikke nok? Var jeg for feig? Eller var det noe galt med den nye magen min? Så kom uvelheten og svimmelheten tilbake med det som nærmest føltes som et nådestøt. Ørene mine ringte mens jeg hørte hjerte dundre i brystet. To slurker til med juice og jeg var tilbake i storform. Kvelden gikk med til å nippe til mer vann og se Quizdan på NRK. Så var det kvelden. Etter å ha turnet litt rundt etter en god stilling, slåkna jeg som et lys. Ikke hadde jeg klart å drikke nok, ikke hadde jeg klart å spise nok, ikke føltes jeg noe bra, så hele dagen ble egentlig en stor skuffelse.