Operasjonsdagen

På morgen våknet jeg da de hentet naboen. Da stod jeg opp og tok en dusj, og brukte den blå svampen jeg hadde fått med desinfiseringsmiddel. Så la jeg meg i sengen etter å ha kranglet med anti-trombose-strømpene.
Det skulle ikke gå mer enn ti minutter før angsten fikk fullt utbrudd. Jeg var helt ute av meg, og klarte så vidt å bekrefte navn og fødselsnummer da sykepleieren kom for å gjøre meg klar. Etter det går alt litt i ett. Jeg husker jeg var forferdelig redd, men en av amnestesisykepleierene forsøkte å roe meg ned, mens mannen hennes ringte og maste om et papir han ikke fant hjemme hos de. Tydelig irritert vekslet hun mellom sin omsorgsfulle stemme, og sin sinte "mannfolk" stemme. Hun satte inn en veneflon på hver hånd. Det gikk knirkefritt. Jeg var så redd at smerten merket jeg lite til. Da de trillet meg inn til operasjonssalen, ble jeg møtt av blide mennesker. Alle forsøkte så godt de kunne med å roe meg ned. De dundret på med en eller annen medisin som jeg ble vannvittig tung i kroppen og susete i hodet av. Egentlig burde jeg nok blitt roligere av det, men jeg hater å føle meg rusa, så for meg var det bare værre. Det siste jeg husker er at de satte på meg masken og sa "Nå sover du". Det siste jeg rakk å tenke var at masken var den samme som faren min fikk da han døde tre uker tidligere.

"Espen" var det en stemme som sa til meg. Hodet var susete og hjernen klarte ikke stokke all informasjonen. "Nå skal du få litt smertestillende". Det neste jeg følte var en intens smerte i mellomgulvet. "Neeeei!!!" Skrek jeg ut. Jeg får nemlig en paradoksal effekt av noen typer smertestillende. Istedet for å lindre smerten, får jeg de værste smerter du kan tenke deg. "Åh nei" hørte jeg, "Det står jo her.. gi han Ketorax istedet, nå blir det bedre". Tydelig at noen ikke hadde lest det som stod i journalen min. Det ble bedre og jeg slåknet. Jeg husker at det til stadighet klemte på armen min. Det var nok en blodtrykksmåler. "Dette gikk så fint, var vell ikke noe å være redd for" sa en stemme, jeg åpnet øynene og kjente igjen den ene kirurgen. Fremdeles ør etter alt sammen, så var jeg ikke helt sikker på om jeg levde eller var død. Men så kjente jeg smerter igjen og forstod at jeg fortsatt var i live. "Det gjør vondt" sa jeg. "Det er vel ikke rart, jeg har jo knivstukket deg fem ganger i magen" sa kirurgen og lo.

Etterhvert kom jeg ned på avdelingen og der ble jeg møtt av en hjelpepleier. Nå skal du opp. Jeg forstod ingenting. Greit nok at det skal være bra å komme i bevegelse kort tid etter operasjon, men ikke så kort vel? Jeg stablet meg ut av senga og forsøkte å gå bortover. Det gikk, men det var veldig smertefullt. Det var som å ha hold i hele magen på engang, samtidig som det strammet i stingene og jeg var svimmel og rar. Da jeg kom tilbake på rommet sa naboen min "Du er faen meg en spreking! Blei du operert idag?". "Ja, men jeg føler meg ikke så sprek" svarte jeg. "Joggu, jeg har liggi her i 14 dager jeg og har ikke vært oppe før nå". "Oj tenkte jeg, og følte meg litt flink". Så la jeg meg nedpå og sovnet igjen.

De neste timene av denne dagen gikk litt i hverandre. Jeg husker ikke så mye annet enn at jeg hadde vondt, fikk masse forskjellige medisiner. Blant annet en sprøyte rett inn som gjorde meg usedvanlig ruset og forvirret. Jeg tenkte at jeg ikke skjønner folk som søker etter den følelsen, fordi for meg var det veldig ekkelt. Du blir så nummen og tung i hodet og kroppen. Tanker og virkeligheten glir liksom litt i hverandre. Jeg kunne plutselig se min avdøde far og bror uten å helt vite om det var ekte eller en drøm. Det som kjentes ut som minutter var egentlig timer. I mellomtiden hadde jeg rukket å hatt besøk, men jeg hadde egentlig ikke noen kontroll på hvem som var der og hva som ble sagt. Jeg husker ikke om jeg har vært hyggelig engang.

Men jeg husker at moren min gav meg en iPad. Jeg trodde først det var en konfekteske, men det var en flunkende ny iPad. Jeg begynte å gråte av glede. Det var litt fordi jeg ble veldig glad for gaven, og fordi det begynte å gå opp for meg at jeg hadde klart meg gjennom det værste.