Ok, onsdag kveld begynte jeg å kjenne ubehag i ryggen. Torsdag morgen pissa jeg blod - masse blod. Så jeg kasta meg i bilen og kjørte på legevakta.
Men der var det ikke mulig å komme inn fordi legen hadde gått. Da gikk turen videre til fastlegen min. Smertene var nå blitt veldig sterke og det var vanskelig både å gå og snakke. Fikk sprøyter med smertene - det var en befrielse. Laboratoriet påviste store mengder blod i urinen min. CRPen min var normal og jeg hadde ikke feber så da antok de at det ikke var en urinveisinfeksjon. Men de satte meg på en antibiotikakur likevel i tilfelle de tok feil. Så nå går jeg på smertestillende og antibiotika mens jeg venter på CT av nyrene mine.
Dette synes jeg er veldig ekkelt. Jeg håper virkelig at dette ikke er noe alvorlig og at det bare er en infeksjon. Det ironiske er at på onsdag så hentet jeg barna mine i barnehagen tidlig, sola skinte, klærne mine var blitt alt for store og jeg tenkte at endelig har jeg ingen bekymringer - akkurat nå var alt bra og jeg var fornøyd med livet. Men nei sånn kan man tydeligvis ikke tenke fordi så fort man begynner å se lyst på ting, så kommer livet å gir deg et realt spark i balla så du ikke glemmer at alt er noe dritt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommenter og spør om du vil. Men la oss holde det på et saklig plan ok?