Snart nådd målet!

Det er offisielt! Jeg har bare 21 kg igjen til jeg er på idealvekten min! Idag er det 10 måneder siden operasjonen min, og dæven døtte for en reise så langt.
21 kg er det som skiller meg og en idealvekt. Om 21 kg veier jeg akkurat det jeg trenger å veie for å ha en normal bmi, og ikke regnes som overvektig. Det har ikke jeg hatt siden jeg gikk i 2. klasse på barneskolen.

Nå begynner det å bli noen år siden, men jeg husker fortsatt første gangen jeg og foreldrene mine ble kalt inn til helsesøster. Vekten min hadde steget på oversiden av den høye "+10%" kurven høyde/vekt skjemaet. Hun var meget bekymret og slo alarm. Det gjorde hun selvsagt med rette, men det skulle gå mange år før svaret på gåten så dagens lys. Jeg ble sendt til samtaler med lege, ernæringseksperter, psykolog og på utredning for alle verdens rare sykdommer. Alt var uten hell. I 5. klasse hadde jeg stående avtale med legen min hver uke. Avtalen gikk ut på å sykle til kontoret hans, veie meg, og sykle hjem igjen, en gang i uka. Målet med dette var å introdusere fysisk aktivitet, som på sikt skulle sørge for vektreduksjon. Noe som aldri skjedd, vekten fortsatte med å øke, og min kurve var langt brattere enn mine medelever. Men jeg hadde ikke noe uvanlig kosthold, jeg var heller ikke lite aktiv. Det er kanskje vanskelig å forstå i dagens samfunn, men da jeg var barn hadde vi ikke iPad, internett eller den slags. Alle bodde ikke på samme byggefelt, og mamma og pappa kjørte oss ikke til og fra alle steder vi skulle. Nei mitt fremkomstmiddel var sykkelen min, eller bena. Skulle vi på kino, da måtte vi sykle. Først rundt til alle husene i kameratgjengen, så syklet vi sammen til kinoen. Ganske ofte i høy hastighet fordi vi konkurrerte eller var sent ute. Slik var det med alt. Noen av oss hadde datamaskin, eller spillkonsoll. Men vi fikk ikke lov til å sitte i timevis. Og skulle vi ha et nytt spill, måtte vi enten sykle til en annen for å kopiere, eller sykle til byen og leie det på videobutikken. Så aktiv det var jeg, minst like aktiv som andre barn. Mat synes jeg etterhvert ble vanskelig, jeg sluttet nesten helt å spise. Lysten på maten forsvant fordi det ble så fokusert på hva og hvor mye jeg spiste til enhver tid. Jeg husker læreren min spurte meg i spisefri: "Hvordan kan du være så tykk når du ikke spiser skolemat?". Et godt spørsmål egentlig. Hun fikk masse bråk på grunn av det spørsmålet. Det er nok ikke riktig av en lærer å spørre et barn om slikt.

Men den tiden er en saga blott, nå er jeg bare 21 kg av å kunne regnes som normal. Om bare 5 kg kan jeg regnes som bare "overvektig" og ikke "fedme". Jeg har allerede beveget meg fra "sykelig overvekt" til "fedme klasse 3" og "fedme klasse 2" til "fedme klasse 1", så det er en del. Hvis vi regner at 4 - 7 kg av kiloene på kroppen min er overflødig hud, så er det egentlig bare 14 - 17 kg igjen med fett som skal bort. Størrelsen på klærne begynner å nærme seg "L". I underdeler sitter "L" perfekt, i overdeler er det litt trangt enda, men "XL" er ganske romslig. Så det er ikke lenge før den siste "X"'en er sendt avgårde.