Det kjipe platået

Alle som noensinne har forsøkt å gå ned i vekt vet at plutselig en dag sier det stopp. Kroppen bestemmer seg plutselig midt oppi alle kostholds-endringer  treningsøkter og måtehold at nå er det nok. Kiloene som har forsvunnet i jevn takt, slutter plutselig å forsvinne. Noen ganger sniker de seg tilogmed tilbake igjen. Dette er vannvittig de-motiverende. Det føles litt som å kline med et godstog i full damp.
De siste 10 dagene har jeg stått på 143 kg. Vekta har svingt mellom 143,6 og 143,0 opp og ned som en jo-jo. Jeg bryr meg ikke så mye om hektogrammene, men det er veldig frustrerende at vekta står på stedet hvil. Inntaket av mat er latterlig lavt, jeg lever på mellom 400 og 700 kalorier om dagen. Da har jeg regnet med hver bidige lille ting jeg putter i kjeften. I tillegg er jeg langt mer aktiv nå enn jeg noensinne har vært. Jeg går, sykler, leker med barna, gjør husarbeid og føler meg ganske pigg og i god form. Sett bort i fra nyreproblemene, så føler jeg at ting går rett vei - bortsett fra vekta. Det er kanskje ikke det viktigste, men det er nå enda slik at tallet på vekta er suksesskriteriet og det reelle målet på effekten av dette.

Jeg har jo ikke latt meg selv operere og gått gjennom alt jeg har måttet  tåle hittil bare for å gå ned noen få kilo. Målet er jo å gå ned til normalt nivå, slik at jeg kan gjøre alle ting som vanlige folk kan! Joda jeg vet at fornuftige og rasjonelle vil være å overse dette, fordi det er helt normalt. Bare sette på seg tunnel-syn-brillene, følge planen og ha troen på at oppskriften er riktig. Men det er vel kanskje dette punktet jeg brister på - tro. Så lenge jeg kan huske har jeg aldri støttet meg til noen som helst form for tro. Alt som har krevd en tro for å være riktig har jeg styrt langt unna. For meg har alltid logikk, rasjonaliseringer, empiriske og anekdotiske bevis vært avgjørende for hvilke valg jeg har tatt, eller hvilke teorier jeg har funnet meg til rette i. Det er kanskje derfor at dette med vekttap generelt sett har vært vanskelig for meg. Fordi samtlige vekttaps-regimer  historisk sett har feilet for min del. Ikke på grunn av innsats, vilje eller manglende evne til endring. Men bare på grunn av det fandenivoldske platået man når. Sist jeg skulle ned i vekt og møtte et slikt platå forsøkte jeg å overkompensere med økt trening og mindre matinntak. Resultatet var ekstremt frustrerende. Selv når jeg doblet treningsøktene og halverte konsumet begynte vekta å gå oppover. Da jeg nevnte dette for min daværende ernæringsfysiolog svarte hun: "Da spiser du nok mellom slagene - å glemmer det bort igjen.". Siden det har jeg hatt veldig liten tillit til ernæringsfysiologer. Hele faget deres støtter seg til noen få teorier basert på diverse faktagrunnlag som på grunnlag av synsing og ekstrem generalisering gir tilsynelatende mening. Men om man utfordrer ting litt og gjør litt "Due Dilligence" blir både fagfolkene og teoriene fort svar skyldig. Men nok om det. Det å nå dette platået gjør at jeg blir veldig redd for at dette var så langt det gikk. Her snur det, og veien videre er tilbake dit jeg var. Det virker kanskje tåpelig å engste seg for slikt, men når man har følt en 180 kg tung kropp, så vil man helst slippe å kjenne den igjen. 143 kg er langt mer å foretrekke. Men mye vil ha mer, så selv om livet mitt har endret seg betydelig siden operasjonen, så er jeg ikke fornøyd enda. Jeg vil lenger ned, men jeg står nå ved en korsvei. Enten kan jeg gå rett frem i samme spor og bare håpe på at oppskriften er riktig, og at ting vil komme i gang igjen. Uten å gjøre noen grep. Eller jeg kan ta til venstre. Der er rådet å øke matinntaket slik at kroppen føler at den ikke trenger å gå på sparebluss. På den andre siden til høyre, er rådet motsatt, spise enda mindre og forsøk å øke aktiviteten. Kroppen har blitt komfortabel med energiinntaket og må tuktes til underkastelse igjen. Den siste muligheten er å bare snu, gjøre hva jeg føler for og håpe på det beste.

Det er et vanskelig valg. Ikke får jeg noe god hjelp fra verdensveven heller. Ute i kyberrommet går rådene fra likestilte, fagfolk, slankeguruer og andre i hytt og gevær uten noen som helst felles plattform. Lettvint skal det tydeligvis ikke være, så langt føler jeg at all informasjon jeg fikk før operasjon, alt jeg lærte på sykehuset, operasjons-skolen og ble fortalt etter hverken stemmer med noe av det jeg har opplevd så langt. Dette er tydeligvis så individuelt at det å støtte seg til generalisert informasjon ikke er den beste veien å gå. Som Einstein sa er virkeligheten en illusjon, så det er kanskje ikke så rart at min virkelighet ikke stemmer med den jeg ble forespeilet. Kanskje på tide å skifte beite og gå over til tro istedet? Det er i det minste langt mer behagelig og stressfritt med tro istedet for fakta og logikk.