Første spillejobb på lenge

På fredag dro jeg opp på Pers Hotell for å gjøre første spillejobben på lenge. Anledningen var "Slarverennet" som er en slags oppvarming til "Skarverennet" for damer. Det var med skrekkblandet fryd jeg stod opp på fredag.
Dagen startet tidlig. Planen var egentlig å sove, siden spillejobben varer til klokka to på natta. Men den gang ei. Barna vil jo ha sitt og da kan man ikke annet enn å gi etter. Dere skjønner det at min filosofi som far er at all kjærlighet og omtanke jeg kan gi barna mine skal jeg gi, koste hva det koste vil. Materiell rikdom har jeg ikke oppnådd i livet, så behov for blanke fine ting har jeg ikke mulighet til å dekke. Men når sønnen min spør om litt av min tid, eller datteren min vil sitte på fanget å få en kos eller synge en sang, det kan jeg gi. Da får jeg heller bli trøtt og sliten senere. Så det ble litt tid til barna før de dro i barnehagen.

Det fine var at jeg hadde nå god tid til å pakke og passe på at jeg fikk med meg alt jeg trang. Da skulle man tro at det kom til å bli plankekjøring. Jeg har jo nå pakket til dette en del ganger de siste årene, men dengang ei. For det første var det ingen klær som passet noe spesielt godt. En ting er hvordan man ser ut her hjemme. De er jo glad i meg uansett, så da kan jeg vasse rundt i telt uten dårlig samvittighet. Men når man står på en scene, så er det greit å i det minste prøve å se ut som man har gjort en innsats. Lengst inn i skapet fant jeg noen julegaver som ikke var passe. Disse lå fortsatt i plast. Begge deler var langermede t-skjorter med trykk. Den ene stod det "If I turn into a Zombie, I'm eating you first." Noe makabert kanskje, men det fikk gå. Den andre stod det "Trust me, I do this all the time.." den var jo litt festlig så den fikk også komme videre til bagen.

2 timer brukte jeg på å pakke bagen. Så måtte jeg brukte enda en time på å rydde opp etter meg. Er jo greit å ikke legge huset i ruiner til kona og barna som skulle være hjemme. Så var det spilleveska sin tur. Alt musikkutstyret mitt fikk en del juling i året som var. På ett av stedene jeg spilte med jevne mellomrom var det såpass med liv og røre at det ofte gikk både vått og tørt i tinga mine. Så derfor måtte jeg bruke litt tid på å sjekke mikrofoner, kabler osv. Men den viktigste delen var min faste spillekamerat "Benny Rytmeboks". Men han hadde tydeligvis bestemt seg for å ta ferie, fordi han var ikke der han pleide. Jeg antok at han lå i bilen så jeg pakket sammen sakene mine, låste døra og gikk ut i bilen. Ingen rytmeboks der heller. Jeg røsket  opp garasjen, saumfarte den, nei ikke noe der. Dundret gjennom kjellerdøra og lette febrilsk. Nå begynte jeg å få dårlig tid. Jeg skulle jo rekke helt opp til Gol før spillestart. Litt kjapp tenking så kom jeg på at jeg hadde en reservebenny på soverommet. Så jeg spurtet opp trappa, røsket med meg trommemaskinen, kastet meg i bilen og kjørte avsted.

Etter en km fikk jeg øye på bensinmåleren. Den var på bunnen. Bilen min har heller ikke noen varsellampe som fungerer, så jeg bruker triptelleren til å se hvor mye bensin jeg har brukt. Den viste at jeg i hvilket som helst øyeblikk kom til å gå tom for bensin, og bilen i praksis gikk på dampen. Så jeg begynte å synge for bilen. Det var noe vi pleide å gjøre som barn når vi hadde lite bensin. Da sa moren min at "Nå er det lite bensin, så da må vi synge for bilen, så kommer vi frem til stasjonen...." Av en eller annen grunn var det logisk før, og nå tenkte jeg at jeg trang all den karmaen det var mulig å få, om den eksisterer eller ikke. Det kunne i hvertfall ikke skade. Jeg kom meg trygt inn på bensinstasjonen på Koppstad og fikk fylt bensin. Tanken var helt tom, fikk fylt 60,03 liter, og bilen har 60 liters tank. Letta satte jeg ut på E18 og spilte John Mayer sin "Live in LA" skive på full guffe.

Da jeg begynte ferden oppover fikk jeg litt angst. Altså ikke sånn vanlig angst, men jeg ble engstelig for hvordan dette skulle gå. Hjemme så har jeg jo rutinen min, alt er tilrettelagt og tilgjengelig. Så det er enkelt å følge rutinen nå. På et hotell er det ikke like enkelt å lage smoothie klokka elleve eller drikke en liter saft før klokka to. Det samme gjelder jo måltidene, frokost er mellom 7 og 10, men når jeg jobber til tre - fire på natten er jeg jo ikke våken til det. Hvordan kom kroppen min til å takle den fysiske anstrengelsen det faktisk er å spille. For de som måtte tro at å spille pianobar er et virke for bedagelig anlagte må de tro om igjen. Det krever masse utholdenhet og styrke. Ja, man sitter, men man er langt fra å være i ro. Stort sett kan man vri opp klærne mine når jeg er ferdig, så hvordan skulle dette gå? Det ville jo vært flaut å svime av midt i et sett.

Jeg stoppet på Noresund og handlet knekkebrød, smøreost, og uanstendige mengder med flaskevann. I tillegg kjøpte jeg melk og yoghurt. Det føltes som jeg hadde handlet for en bataljon, men da jeg kom til kassa og jenta sa "det blir 420 kroner" tenkte jeg "Var det ikke mer?". Handlekurven var 12 flasker Imsdal med smak, 3 små kartonger med melk, 3 meierienes is-te, 1 pakke rugsprø, 2 tuber med Jalapenoost, 1 melkerull, 4 kokkosyoghurt og 1 liten pose tortillachips. Jeg måtte le litt inni meg, fordi 400 kroner var det jeg pleide å bruke per dag på mat og drikke når jeg var på turne og spillejobb. Nå har jeg jo egentlig mat i kontrakten, men igjen det var å få hotellmåltidene til å passe med min rytme, også var det litt flaut å spise så latterlig små porsjoner som jeg gjør.

Da jeg omsider kom frem til hotellet ble jeg møtt av mange kjente og hyggelige fjes. Jeg har jo spilt der en del ganger og blitt godt kjent med flere av de som jobber der. Det artige var at de fleste kikket rart på meg, og måtte tenke seg om. Akkurat som at de syns det var noe annerledes med meg, men de klarte ikke helt i sette fingeren på det. Til slutt var den hun ene bartenderen som mannet seg opp og spurte "Har du farget håret?". Jeg svarte nei, og måtte le inni meg, jeg bestemte meg for å ikke røpe hva forskjellen var. Den var jo at jeg var 40 kg lettere enn sist jeg var der. Men det er ikke så lett å se, eller tenke. Fordi jeg er jo fortsatt meg, og lik meg selv. Bare en litt mer rakrygget og lettere versjon. Vittig altså.

Fredagen var stille og rolig. Det var mest barnefamilier og noen som skulle opp tidlig på et skiskyterstevne dagen etter. Det var greit. Fordi jeg var både skeptisk og engstelig for hvordan det kom til å gå, var det fint å få en myk start. Alt gikk bra. Jeg var veldig sliten på slutten, langt mer sliten enn jeg er vandt til å bli av å spille. Men det var riktig nok en stund siden, og det er ganske tungt arbeid. Veldig gøy å se alle kjente fjesene igjen og slå av en prat.

Lørdagen startet med å bli vekket av en alarm klokken seks. Jeg antar at det var en eller annen form for felles alarm som skulle vekke skiskyter-folket. Det dundret i hvertfall i hele etasjen jeg lå på. Veldig irriterende når jeg såvidt hadde sovnet tre timer tidligere. Forsøkte å sovne igjen, men da var det så mye liv å røre rundt meg at det gikk ikke. Startet med å drikke en melk, og en Imsdal. Etter den ble det knekkebrød med ost, siden jeg glemte å ta med meg en skje til yoghurten fra baren. Det ble mye sløving i sengen. Duppet litt, slappet av, forsøkte å se på NetFlix, men nettverket falt inn og ut hele tiden. Hørte litt mer på musikk, tegnet litt og så litt TV. Veldig deilig å slappe av altså. Jeg hadde fått et fint rom, et roms, men med lenestol, tv og to gode senger. Jeg tror jeg har bodd på nesten alle rommene de har der, så jeg vet godt hvilke som er bra, og hvilke som er dårlige. Yndlingsrommet mitt der har tre rom, bad og kjøleskap. Men det har jeg bare fått ved et par anledninger. Forsøkte meg på både tortillachips og melkerull. Det fungerte greit. Men to biter melkerull er nok til at det føltes som jeg hadde spist en hel 200g plate. Så jeg klarte ikke få i meg mer en 1/3 av melkerullen. Tortillachips gikk veldig fint, og det smakte veldig godt også. Brukte dette til lunsj, og jeg tok litt ost på også, ble nesten som chips og dip. Middagen sov jeg over, så da ble det knekkebrød atter en gang.

Lørdagen var det full fres. Da kom det en hærskare med jenter. De hadde gått "Slarverennet" og inntok baren med brask og bram. Noe av det morsomste i verden er å spille for en haug med fulle og gale kvinnfolk. Det var god stemning, allsang, applaus, flashing og jubel i skjønn forening. Barnpersonale sprang som gale og huset kokte en lang periode. Mot slutten av kvelden begynte flere å bære preg av 3 mil på ski etterfulgt av 8 timers festing, så da ble det litt tynnere i oppmøtet. Klokka halv to hadde de fleste unntatt den harde kjernen. Da ei av damene fikk det for seg at hun skulle overta mikrofonen tok bartenderen en sjefs-avgjørelse og avsluttet kvelden klokka ti over to. Da jeg gikk nedover gangen kom det ei jente løpende mot meg og kastet seg rundt meg å fortalte meg for fantastisk jeg var. Jeg takket ydmykt og sendte henne videre. Litt skuffet tasset hun videre og smilte til meg i det hun rundet hjørnet på baren. Det er selvfølgelig smigrende og en super boost for selvtilliten når søte jenter kommer bort til meg slik på slutten av kvelden, men jeg er jo gift med to - snart tre - barn så da kan man jo ikke benytte seg av slike tilbud. Men det er fortsatt hyggelig å få de ;) Man er jo ikke død selv om man er gift... Da jeg skulle gå opp trappen til rommet, merket jeg at noe rart hadde skjedd med hofta mi. Høyre side nektet plent å gå opp trappen. Tydelig at fem timer på pianokrakken hadde gjort eller annen skade eller dårlig belastning på leddet mitt, fordi benet ville ikke vri seg rette veien. Stabbet meg tilbake på rommet via heisen, og sovnet mens jeg tenkte på kveldens hendelser.

Det var deilig å spille igjen. Selv om jeg liker å programmere og andre nerdete ting, så er jeg musiker innerst i sjela. Spille musikk og gjøre folk glad er en helt spesiell følelse, og det er noe jeg føler at jeg er ganske god til også - ikke for å skryte selvsagt, men når jeg spiller, så klarer som oftest publikum og jeg å skape en god atmosfære sammen. Den følelsen man får når klokka er tolv, fire hundre mennesker synger med og jubler, samtidig som femten jenter viser delene de er født med og alt skjer midt i refrenget på "What's Up" med "4-non-blondes" den er bedre enn noe dop du kan tenke deg.