Påskeferie og skitur

Denne påsken tok jeg og familien turen opp til Hemsedal. Svigers har et fantastisk småbruk der oppe med god plass og vidunderlige omgivelser. Turen var en av de beste familieturene på lenge. Tiden gikk med til å slappe av, ha det hyggelig med våre kjære og være masse ute og leke med barna. Det er lykke det.

Sønnen min hadde fått lånt med noen ski, han hadde aldri stått på ski før, og jeg hadde ikke stått på 11 år - så dette kunne bli spennende. Fast bestemt på å ikke feige ut så smalt jeg ski på beina og satte ut på tur med dødsforakt. Jeg og sønnen min stod omtrent på lik linje. Riktig nok hadde jeg hatt ski på beina for 11 år siden, men da bestod turen i to meter, fall, etterfulgt av å sverge at jeg aldri skulle stå ski igjen. Det var 18 år siden sist jeg hadde gått på ski ordentlig. Vi prøvde litt forsiktig på tunet og det gikk greit. Litt ustø, mens sønnen min klarte det overraskende fort. Derfor gikk vi videre til sporet. Skia var litt glatte - eller jeg var ikke helt fortrolig med fenomenet balanse, det spørs hvordan du ser på det ;) Men jeg klarte å komme meg fremover. Etter litt gikk det ganske lett. Men i første motbakke gikk jeg i dørken så det sang. Det samme gjorde sønnen min. Etter å ha kavet meg opp, løftet opp sønnen min, tråkket en meter ned i snøen og stabbet meg opp på skia igjen, kom vi oss opp bakken. Nå virker det kanskje som at dette var noen ordentlig bakke, som selv en garvet skiløper hadde måttet ty til fiskebein for å komme opp. Det triste er at dette var en kul som kun 1,5 meter lang og som sikkert hadde tatt en vanlig fjellturist ett stav-tak å komme over. For oss var dette det største hinderet i løypa så langt. Men vi kom oss over, og det neste som fulgte var en slakk nedoverbakke. Sønnen min og jeg ramla bakover etter tur og orden for hver andre meter vi sklei forover. Men mista vi motet - ikke søren! I bunnen av bakken stod vi ved et veivalg. Enten oppover en ordentlig bakke opp i en skog, eller rundt nabohytta over ei elv. Sønnen min var fast bestemt på bakken, fordi han ville stå ned å få kjempefart. Sønnen min er 4 år forøvrig, og langt tøffere enn hva jeg er. Frykten måtte jeg bare bite i meg og huske på at jeg står godt planta inne i "far-skapet" og dette er noe man som far bare må mestre. Klistra på meg et smil og etter mange oppmuntrende ord, motiverende samtaler og potensielle stygge fall stod vi på toppen av et platå i et skogholt. "Sjekk den bakken pappa" sa sønnen min ivrig og begynte å kjøre nedover. Av en eller annen grunn falt han ikke før hav var i bunnen. Han gråt og jeg var superstolt og måtte gråte litt selv av glede. Det har seg nemlig slik at siden jeg har vært ganske lite mobil de siste årene, har jeg hatt vannvittig dårlig samvittighet ovenfor barna mine. Jeg skulle så gjerne ha vært en aktiv pappa som orket å leke, stime og styre dagen lang. En som tok de med på fysiske aktiviteter og som kunne dyrke friluftsliv og sport slik min pappa gjorde med meg. Men når du veier nesten 180 kg, så er det vanskelig. Det handler ikke om latskap. Om du tror det så foreslår jeg at du prøver å feste en sementsekk på magen og en feltsekk på ryggen for en dag. Da veier du etter all sannsynlighet fortsatt mindre enn hva jeg gjør nå. Hvis du da prøver å spille en fotballkamp, leke "Boksen går" eller bare helt enkelt spasere 2 km, så får du føle et snev av hvordan det er å leve i en stor kropp. Men denne dagen føltes det ikke slik. Joda jeg hadde falt omlag 37 ganger på den ene kilometeren vi hadde gått på ski. Sliten var jeg også, men ikke sånn sliten som før. Det føltes ikke som at "nå orker jeg ikke mer, drep meg nå!" som det normalt ville gjort. Sist jeg gikk på ski kom den følelsen etter 10 meter. Nå føltes det bare ut som at jeg hadde brukt kroppen litt. Etter litt stilnet gråten til sønnen min, og den ble erstattet med selvfølelse og stolthet. Han var så kry i bunnen av bakken av at han hadde klart å stå ned. Så nå var det min tur. Jeg satte utfor og forsøkte etter beste evne å bøye knærne og holde balansen. "Swoosh, DUNK!" sa det og jeg så plutselig en blå himmel og ski istedet for sønnen min. Jeg dundret på ryggen og mistet pusten. "Går det bra pappa? Trenger du reddning? Skal jeg komme deg til unnsetning?" ropte sønnen min. "Neida.. går fint" hostet jeg ut og klarte å stabbe meg opp på beina igjen. Satte utfor igjen og klarte å holde balansen helt ned. Litt "shaky", men stolt ble jeg og sønnen min enig om å gå løypa tilbake igjen. Idet vi skulle snu, krysset jeg skiene mine og gikk overende igjen. Nå presterte jeg å sette fast armen min og en ski i et stort hull under et traktoregg som stod der. Litt febrilsk sprelling og noen gloser jeg er glad sønnen min var for langt unna til å høre senere, var jeg på beina igjen. Sønnen min pilte avgårde som et naturtalent bortover, så jeg måtte virkelig jobbe for å holde følge. Plutselig hadde kroppen hans forstått hele greia med ski, og han gikk som en drøm. Kroppen min forsøkte fortsatt å justere seg til konseptet og selv om fallene var mindre frekvente, var de like så harde. Da vi nesten var fremme møtte vi kona på skitur. Hun hadde blitt bekymret for oss og var på "redningsoppdrag". Kona har stått mye på ski, så hun bare suste avgårde, det samme gjorde poden. Følte meg litt akterutseilt, så jeg bestemte meg for å gi jernet bortover. Men så kom den forbaskede kulen vi slet med i starten. Riktig nok var den nå en nedoverbakke, men det var svære krater der etter at vi hadde kavet rundt der tidligere. Veldig nervøs for hva som kunne skje stoppet jeg opp. "Herregud, bare kjør!" ropte kona. "Jammen det er hull der! Det er farlig!" ropte jeg tilbake. "Er det mulig, hvor gammel er du?" fikk jeg oppgitt til svar. Hun har nok rett i at denne lille kulen ikke var farlig. Men det føltes likevel skummelt for meg. Nei, skal man oppnå noe i livet så kan man ikke hvile på angsten. Så jeg satte utfor. Det gikk veldig fort, men skiene klarte mirakuløst å unngå alle krater vi hadde laget før på dagen. Balansen klarte jeg å holde, men jeg manglet enda to essensielle ferdigheter, bremse og svinge. Så jeg dundret inn i kona, og falt overende igjen. 

Denne turen var kanskje full av knall og fall, men for meg var den en milepæl. Ikke gav jeg opp, ikke ble jeg dødssliten, og mest av alt jeg fikk delt en opplevelse sammen med sønnen min, og gitt han følelsen av å mestre noe nytt. Litt vemodig var det å sette skiene opp og slappe av litt i solveggen før kvelden. Men tryggheten var å vite at det ikke var siste gang med ski på bena. Faktisk gjentok vi turen to ganger til. Den siste gangen gikk vi enda lenger også. Joda det ble enda flere fall, jeg har faktisk blåmerkene som bevis enda. Men det var veldig gøy og givende. Så til vinteren igjen blir det innkjøp av skipakke, kanskje tilogmed jeg prøver meg på noe alpint. Vi får se. 

I tillegg til skiturer, brukte jeg masse tid på å ake med barna. Aking hadde jeg ikke gjort siden skidagen på skolen i 6. klasse. Så det kunne bli spennende. Først trodde jeg at akebrettene ikke tålte meg, eller at jeg ikke kom til å få noen fart ned bakken. Jeg trodde også at jeg kom til å bli så sliten av å gå opp bakken at det ble med en tur. Ja folkens så feil kan man ta. Jeg fikk feil på alle punkter. Akebrettene tålte meg uten problem, farta var det ingenting å si på, jeg suste ned bakken raskere enn jeg hadde regnet med ved flere enn en anledning. Så da var det ingenting annet å gjøre enn å ha det fantastisk sammen med barna i akebakken. Så mobil har ikke jeg vært på mange år, det er virkelig en fryd og den egentlige payoffen på det jeg har vært igjennom så langt.