Det er veldig rart hvor mye livet mitt har forandret seg siden jul, men på samme tid så føler jeg meg ikke som noe annet menneske. Forstå meg rett, jeg kan jo nå gjøre mange ting jeg ikke kunne før, men dette er ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Det er bare det at når man lever i en såpass stor kropp, så er man ganske begrenset i forhold til hva som er mulig å gjøre. "Sludder og vås, det er bare noe latsabber sier for å slippe å gjøre noe.." er det nok mange som tenker når de leser det. Men sannheten er det at mennesker som aldri har levd i en så stor kropp, vet absolutt ingenting om hvordan det er å være så stor. Latskap har veldig lite med det å gjøre. Alle jeg har snakket med før med denne innstillingen har jeg utfordret til det jeg kaller et "BMI Løp" ganske enkelt så består det av at jeg og motstanderen skal løpe en runde rundt en friidrettsbane - altså 400 meter, men motstanderen må ha på en ryggsekk på magen med innhold tilsvarende vekt slik at BMI'en blir identisk. Min påstand var at jeg hadde vunnet over samtlige motstandere, ingen har noen gang akseptert utfordringen. Hvis du f.eks. ser på en gravid kvinne i siste trimester, da veier hun ca 10 - 20 kg mer enn normalt. Se hvor begrenset hun er i bevegelse og tiltakslyst. Tenk deg da at hun bare er 30% på veien mot å kjenne den samme påkjenningen som en med BMI over 50.
Slik er livet mitt annerledes idag.
Ved var dagligdagse aktiviteter som å gå til postkassen, bære handleposer opp trappen, gå opp og ned til kjelleren, leke med barna, gå gjennom butikken og støvsuge stuen store påkjenninger. Om jeg gjorde noe av dette dundret hjertet i brystet, pusten gikk som et damplokomotiv og svetten silte nedover ansiktet etter bare ett minutt. Da familien kjøpte seg XBox Kinnect orket jeg ikke engang en eneste runde uten å bli sliten. Men ikke bare ble jeg sliten. Det gjorde helt ulidelig vondt. Knærne, ryggen, nakken, ben, armer, magen ja egentlig hele kroppen verket etter bare litt aktivitet. Denne smerten var det desidert verste. Det var den som gjorde at jeg helst unngikk alle former for fysisk aktivitet. Den smerten er nå borte.
Første gangen jeg kjente at den var på vei bort var i påsken. Da gikk jeg på ski for første gang på mange år. Selv om jeg falt, slo meg og ble sliten, fikk jeg ikke disse smertene. Hos fysioterapeuten min etter påsken kunne jeg gå opp trappene til kontoret hans uten å få vondt i kneet mitt. Høyre kneet har artrose og andre slitasjeskader og har vært nær sagt ubrukelig de siste årene. Nå kjennes det akkurat som nytt igjen. Etter noen undersøkelser kom fysioterapeuten frem til at grunnen var at vektreduksjonen har ført til at leddet ikke komprimerer like mye under bevegelse nå som det gjorde før, og knoklene får ikke lenger kontakt. Ikke bare er ikke vondt å gå lenger, men bevegeligheten er ekstremt forbedret.
Før jul kunne jeg ikke leke med barna mine i lenger enn 10 minutter før jeg ble sliten og fikk vondt. I helgen som var kunne jeg hoppe med de på trampoline i 1.5 time uten å bli svett engang.
Sår under magen, mellom lårene og armene var dagligdagse plager. Disse sårene grodde aldri og vekslet fra å være irriterende til ekstremt smertefulle fra dag til dag. Noen ganger ble de betente og kunne vokse seg store som golfballer. Det er fordi disse områdene hele tiden var i kontakt med hverandre og gnisset og slet. Nå har 50% av dem grodd og nesten forsvunnet uten spor.
Jeg pleide å elske å sykle, men sykkelen min har stått urørt i 5 år. Grunnen til det har vært det vonde kneet. Nå kan jeg sykle lett 10 km. Bena mine er så sterke at på flatmark, klarer jeg å tråkke city-sykkelen min med 6 gir opp i 50 km/h målt på GPS. Jeg kan sitte å sykle opp relativt bratte bakker, og balansen begynner å komme tilbake så jeg kan sykle både med og uten armer på styret. Forleden dag syklet jeg og sønnen min tur i 2 timer.
Før orket jeg ikke gå til postkassa, det er ca 50 m å gå, det var et ork og et tiltak. Nå kan jeg spurte fra inngangsdøra, til postkassa og tilbake igjen uten annen pause enn å hente opp posten.
Søvnproblemer har jeg hatt siden jeg begynte på ungdomsskolen. Det var ikke uvanlig at jeg satt oppe til to, tre, fire - ja tilogmed halv fem før jeg la meg. Jeg var rett og slett ikke trøtt før det. Jeg kunne da lett sove til tolv-ett-to og fortsatt føle meg slapp, trøtt og sliten. Når jeg først la meg, lå jeg lenge våken. Enten leste, hørte på musikk eller så TV. Det kunne fort gå mange kapitler, cd'er eller episoder før jeg endelig sovnet. Nå derimot legger jeg meg mellom ti og tolv, og hvis jeg ser TV, sovner jeg som regel før intro-sekvensen er ferdig. Så våkner jeg bang mellom 6 og 7 av meg selv. Bortsett fra de dagene jeg har hjerteflimmer eller spillejobb da :)
Sosial-angst høres kanskje rart ut at en artist har. Men det er noe jeg har hatt siden jeg var barn. Å være ute blant mange folk har ikke bare vært vanskelig på grunn av engstelse og redsel. Men følelsen av at alle stirrer på deg, sier stygge ting om deg og baksnakker deg er veldig vond. Det triste med dette er at de fleste andre som sliter med dette oppdager etterhvert at frykten om hva andre sier er irrasjonell og basert på usannheter. Men når det gjelder store mennesker så er det ofte motsatt. Det har vært ganske mange ganger hvor jeg har tenkt at "Nei, det er nok bare i hodet mitt, så dette går bra" som jeg brått fikk mistankene bekreftet fordi jeg overhørte noe som ble sagt, eller plutselig møtte blikk og peking i min retning. De eneste stedene jeg følte meg helt trygg var hjemme, eller på scenen. Hjemme var jeg sammen med min mennesker. Det er de menneskene som forstår meg og setter pris på den jeg er, selv om jeg var stor. På scenen var det annerledes, der er jo all oppmerksomhet rettet mot deg, men da var det jeg som kontrollerte alt sammen. Siden jeg også er relativt flink (føler jeg har lov til å syns det uten å virke blærete, har tross alt viet 28 år av livet mitt til musikken) ble det mer fokusert på hva jeg gjorde, enn hvordan jeg så ut. At jeg var stor ble på en måte en forsterker for talentet. Det er litt sånn "jøss så flink han svære der er!" da blir man mer satt pris på, av en eller annen rar grunn.
Første gangen jeg følte at denne sosiale angsten var unødvendig var da familien dro til USA. Nevøen min har etablert seg der borte og skulle gifte seg. Så en stor delegasjon fra slekta tok flyet over. Jeg husker vi var på "Mall of America" i Minneapolis og jeg satt på en benk mens tusenvis av mennesker drev forbi. Men ingen kikket på meg, pekte på meg eller kommenterte meg. Det var en veldig rar følelse. For første gang siden jeg var gutt var jeg helt anonym. Hvis jeg satt på en benk på Steen og Strøm, ville det minst vært et stort knippe kommentarer og hånlige pek mot meg, men ikke her. Her var jeg akkurat som alle andre. Av de som gikk forbi var minst halvparten like store eller større enn meg. I butikkene trang jeg heller ikke gå i "Big & Tall" avdelingene - tilsvarer "Stor mote" her hjemme. Nei, der kunne jeg kjøpe 3XL på butikken. Som var å regne som "XL" her hjemme i utvalg i butikkene. Denne følelsen var kanskje en av de tristeste tingene å legge igjen i USA da vi dro derfra. Men nå begynner denne følelsen å komme tilbake. Ikke like direkte som i USA, men sakte men sikkert blir jeg mer og mer anonym. Siden jeg nå er på størrelse "2XL" i vanlige butikker, føles det mer som han "Pappa'n med litt stor mage" enn "Hva i helvete er det der?!?!". Og det kan jeg leve med.
Jeg kan stå og tisse, uten å dra ned buksa, bare smekken. Det høres kanskje rart ut, men før var jeg avhengig av å minst dra ned alt av bukse og undertøy for å kunne late vannet. Noen ganger var det enklere å sitte, enn å stå. Så det er veldig uvandt å bare dra ned smekken, ta ut stasen og la det stå til. Men veldig positivt da! Så dette komplekset jeg har hatt helt siden 7. klasse, er helt og holdent vekk.
Før hvis jeg skulle kysse kona mi, kunne ingen av oss rekke rundt hverandre. Etter 12 år, kan jeg endelig holde henne i armene mine.
Så selv om jeg er akkurat det samme mennesket jeg alltid har vært, er det ganske mange ting som har endret seg siden januar. Det aller meste er positivt, og bidrar bare til et rikere og mer aktivt liv. Til tider før jeg litt tårer i øyekroken, spesielt når jeg leker med barna mine. Det er fordi jeg er så glad for at jeg har klart dette mens de fortsatt er små, så de skal huske en pappa som var med de og likte å bruke tiden sin sammen med de. Og ikke en pappa som bare satt i sofaen og sa "ikke nå, pappa er sliten"..... Det er det absolutt beste med dette her.
Gratulerer med alle smørpakkene som har forsvunnet - og flere skal det helt sikkert bli! Er selv GBP-operert i januar i år, og merker nå etter 40 kg ned mye av det du beskriver med å mestre hverdagslige ting som før kunne både være utmattende og vondt. Stå på videre!
SvarSlettTakk det samme :)
SvarSlett