Oslo Maraton 10 km gjennomført!

Dagen var endelig kommet, 21.september 2013! Dette hadde jeg ventet på helt siden første uken på sykehuset. Det hadde seg nemlig slik at jeg kjente meg selv såpass godt, at jeg kunne på forhånd si at trening og meg kom til å forbli ukjent for hverandre med mindre jeg hadde et konkret mål å jobbe mot. Det å gå opp usynlige trappetrinn på treningsstudio, eller stå bakerst sammen med 20 andre å se ut som en idiot mens en energisk instruktør sier jeg er flink - selv om jeg ikke er det, det fungerer bare ikke for meg. Ikke at det er noe galt med, all ære og respekt til de av dere ute som trives med å springe på løpebånd, eller sykle fem mil på samme sted, men jeg klarer bare ikke å motivere meg selv til å gjøre det. Mål som "gå ned 10 kg innen sommerferien" fungerer heller ikke, det er for abstrakt for meg. 10 kg i forhold til hva? Når begynner egentlig sommerferien?" "Jeg trenger vel ikke begynne før etter påske?" osv. punkterer lett slik mål.
Nei jeg viste godt at det eneste som ville få meg i gang med trening, og med det mener jeg et noenlunde organisert opplegg med faste tider hver uke, så måtte jeg ha en deadline, en dag hvor alt jeg hadde jobbet for skulle svares for. Sånn er jeg litt med alt jeg gjør egentlig, litt press, så presterer jeg ofte bedre. Så jeg begynte å saumfare nettet etter et eller annet idrettsarrangement som ikke krevde noen spesifikke kvalifikasjoner. Både triatlon, sykkelritt og birken ble vurdert - men realisten i meg sa at det ville bli for tøft. I tillegg hadde jeg ikke råd til ny fancy sykkel, eller ski, og svømming har egentlig aldri vært min sterke side. Da slo tanken meg at å løpe var det enkleste. Ikke trang jeg utstyr, ikke trang jeg noen ferdigheter, og eneste jeg trang å gjøre var å sette det ene beinet foran det andre. Så derfor meldte jeg meg på Oslo Maraton. Først hadde jeg tenkt 3km, men så var det en stemme inni meg som sa "3km, hva er det for noe da? Mora di klarer å løpe 3km...." så da valgte jeg 10 km. Litt redd for at jeg hadde biti over for mye, men jeg lot det være. Jeg forsøkte å verve flere til løpet, både venner og familie ble offer for mitt energiske innsalg av startnummer til Oslo Maraton.

Starten på treningen gikk tregt, første økt løp jeg 1 km og det føltes ut som jeg skulle dø. Da laag jeg joggeskoene på hylla og begynte å sykle istedet. Syklet 2 km neste økt, og var like ferdig. Men jeg lot ikke drepe motivasjonen min. Jeg fortsatte med både sykling og løping, og etterhvert klarte jeg å løpe 3 km og sykle 10 km. Så begynte skadene å komme. Jeg fikk både "Jumper's Knee", "Runner's Knee" og andre skader jeg ikke klarer å uttale. Det skulle nemlig vise seg det, at i min naivitet trodde jeg at joggesko var joggesko, og at alle kropper som kan gå - kan også løpe. Men det jeg trodde var joggesko, var tennissko, og denne kroppen som ikke har løpt siden 8. klasse var slettes ikke klar for å springe flere km. Så etter å ha rådført meg med folk langt mer kyndige på området enn meg, Denne kombinasjonen gjorde alt mye lettere. Skadene ble færre, det var lettere å styre treningen og se resultater raskere, og alt formkurven steg til værs. Altså dette må sammenlignes med sofapoteter og ikke idrettsutøvere... så når jeg sier at jeg er i god form, betyr det at jeg orket å løpe 7km og sykle 25km. Så dagen jeg endelig nådde distansemålet mitt på 10km, begynte jobben med å forbedre tiden min, det var nemlig slik at for å få medaljen og godkjent løp, så måtte man løpe på 1 time og 45 minutter - ja nå ler du sikkert, for 1.45 på 10km er ganske treigt - men sofapoteter bruker oftest langt lenger på 10 km, hvis i det hele klarer å fullføre. Da jeg løp 10 km første gangen løp jeg det på 1.44.58 ifølge treningsklokka mi, og da var jeg også sliten!

Dagene før løpet var nervene i høyspent modus. Alle mulige tanker om at jeg ikke kom til å fullføre, eller komme i mål når alle hadde reist hjem dominerte mye av uka før. Da vi kom inn på rådhusplassen i elve-tiden fikk vi startnummer. Jeg fikk ikke t-skjorte, fordi det var tomt for alle unntatt "Small". Det syns jeg var trist, fordi trøsten min hele uka var at hvis jeg ikke klarte å fullføre eller ikke klarte innenfor tida, så fikk jeg ihvertfall t-skjorte. Men dengang ei, enda vi hadde sendt inn størrelsene våre på forhånd til arrangøren, så klarte de enda ikke å ha nok av hver størrelse og dele ut rett størrelse til rett person. Ergerlig altså! Litt skuffa begynte jeg og de andre å skifte, tøye og varme opp. Jeg hadde fått med meg søsteren min, og ei venninne. Vi postet bilde av oss selv startklare på Facebook, jeg fikk en melding om at "Kjæresten min var søt" noe som var litt morsomt, fordi hun bare er ei venninne, og kona mi var utplassert i løypa sammen med en liten heiagjeng. Men sånn er det jo, er jo ikke alle som vet hvem man er gift og ikke gift med da - men det lettet ihvertfall på humøret. :)

Etter å ha blitt underholdt fra scenen sett Kronprinsen gå i mål etter sin halv-maraton. Begynte vi å bevege oss mot startfeltet. Litt kaos var det rett før start, fordi at halvmaraton folket gikk i mål rett før vi skulle starte, så det å krysse løpebanen ved målgangen var vanskelig og tok tid. Vi rakk akkurat å smette over tross irriterte vakter, og kom oss rett inn i puljen vår. Litt flaks egentlig, for startskuddet gikk og vi måtte bare måke på nedover for å ta de igjen. Vi småjogget første 500 meterene for å bli varme, men bekkenet mitt begynte å verke. Jeg fikk en skade i det på en av løpeturene i opptakten til Oslo Maraton, jeg trodde den var blitt bra, men den satte i med en gang. Så vi måtte roe det ned og fortsatt de neste 2 km i rask gange. Vi økte gangtempoet opp til 3km og vekslet på å småjogge, og gå raskt frem til 5km. Da vi kom ned igjen fra Grønnland, jogget vi helt opp til 8 km merket som rett før Karl Johan. Da skulle vi egentlig gå, men så hadde heiagjengen vår stilt seg opp litt lenger opp på Karl Johan, så da ble det en sjarmøretappe forbi de og inn rådhusgata. Da var vi så i siget og vi så mange slitne sjeler foran oss, vi dundret på videre, men søsteren fikk litt krampe, så vi tøyde den ved å gå opp siste resten av bakken opp til stortinget. På toppen av bakken begynte mange å stoppe for å puste, så vi bestemte oss for å gunne på videre. Litt usikre på hvor 9km merket var ble vi usikre på om vi skulle holde samme tempo, eller roe ned så vi hadde litt igjen siste meterne før mål, men så fikk vi høre speakerens stemme, og da fikk vi øye på et skilt hvor det stod "400 meter" på. Vi kunne ikke tro at det bare var 400 meter igjen, men så fikk vi øye på heiagjengen vår igjen, og da bestemte vi oss for å bare løpe på det vi hadde. Og der kom målstreken mot oss, og vi spurtet på det vi hadde. 9 km merket hadde vi tydeligvis ikke sett. I det vi kom over mål, forstod vi at vi hadde klart det, for der var det masse mennesker som heiet på oss og medaljen ble hengt rundt halsen vår da vi kom i mål.

Tiden ble 1.31.20 for min del, og 1.31.19 for søsteren. Det var ny pers, og godt innenfor målet om å fullføre innen 1.45.00. Så var det en idrettsprestasjon uten sidestykke - absolutt ikke. Men for 9 måneder siden veide jeg 180 kg, og jeg var mer sliten av å gå 50 meter til postkassa enn jeg var at å delta på 10 km løp i går, så i forhold til meg og mine forutsetninger syns jeg dette var noe å være stolt av. Det var tross alt 1750 mennesker som var dårligere enn meg, og av de var 240 mannfold som var yngre enn meg.

Sånn da var det målet nådd, nytt mål er halv-maraton - 21 km.... men først 7km i Holmestrand til våren, og 5km i Kristinaløpet til sommeren.