9XL til XL på 10 måneder

Ja tiden går, og kiloene tikker fortsatt nedover. Totalt har kroppen min krympet ned 24 BMI poeng. Formen er ganske stabil, og livet begynner å falle på plass.
Det har vært en lang vei hit, selv om det har gått ganske fort. Aldri før har jeg nådd et så stort vekttap på så kort tid, likevel har det vært masse hard jobbing og tiden har til tider føltes som det har stått stille.

73 kg er sendt ut for å varme universet, og klesstørrelsen er nede på XL. Det er veldig rart å pakke ned pose på pose med klær og sende avgårde. Disse klærne har sin historie. Noen av plaggene hadde jeg på meg da jeg traff kona mi for første gang. Andre plagg har vært med på sykehusturer, hjerteinfarkt, fødsler, begravelser, bryllup, ferieturer og en myriade andre ting i årenes løp. Min hukommelse er litt rar, fordi jeg bruker gjenstander som nøkkel for å huske ting. Har jeg rett gjenstand tilgjengelig, kan jeg huske ganske detaljerte situasjoner fra ganske langt tilbake. Men hvis disse gjenstandene forsvinner, blir og minnene fjernere og fjernere. Det er altså litt trist å sende disse klærne avgårde, men det er en del av prosessen og må til. I skapet har jeg to sett med plagg, et sett som er nok til en uke, og et sett med ting som er litt for trangt nå, men som kommer til å bli passe om litt. Hver 4. uke har størrelsen min forandret seg, en "X" er fjernet fra størrelseslappen for hver måned som har gått. Jeg håper ikke dette fortsetter, fordi da finnest det bare noen få størrelser igjen før jeg er blitt helt borte. :P

Jeg merker ikke noe "dumping" eller andre ubehag ift operasjonen. Kvalm og litt uvel kan jeg bli hvis jeg spiser for fort, eller inntar noe med veldig mye kalorier. F.eks. en Japp fra en Twist-pose så blir jeg litt uvel. Ikke hjertebank, svimmel og slått ut som andre, men litt sånn "æsj, nå har jeg spist mye sjokolade"-følelsen. Den største utfordringen er å sitte i ro på jobb, og kombinere jobb med måltidsregimet - der bør jeg bli flinkere. Det er veldig fort å droppe et måltid og heller ta en kopp latte eller kakao - og selv om det har omlag samme antall kalorier som et måltid, er det dårlig med fiber og andre næringsstoffer - men en varm kopp drikke er veldig godt i dette høstværet. Prøver å begrense meg til maks to kopper iløpet av en dag, men det har vært dager jeg har tatt 3, og det har jeg dårlig samvittighet for. Lunsj er stort sett en banan eller knekkebrød, gidder ikke styre med masse lunsjgreier. De andre på jobben syns jeg er rar, og selv om jeg har forsøkt å forklare, er det ikke så lett å forstå tror jeg.

Trapper går lekende lett, ledd og knær er bedre enn noensinne, og treningen går bra. Jeg har endret treningsprogram, og fokuserer veldig på styrke, så 5 økter i uka er redusert til 3 intensive styrkeøkter. Dette skal jeg holde på med frem til jeg blir sterkere i overkroppen og kjernemuskulaturen. Når det målet er nådd blir det intervalltrening for å øke kapasiteten min. Målet er å løpet 7 km på 45 minutter i april, og komme meg opp til 21 km i distanse innen oktober - så da må jeg stå på.

Fortsatt er angsten der for at dette plutselig skal bråsnu, og om ett år er jeg tilbake til bildet til venstre. Men jeg må bare stole på at så lenge jeg holder meg til planen og gjør det jeg skal så vil ikke det skje. En ting som er veldig vanskelig for meg, min personlighet er ikke vandt til å stole på ting jeg ikke lett kan verifisere selv. Men bekreftelsen kommer vel empirisk med tiden. Men hver gang jeg spiser noe jeg føler jeg ikke bør, eller føler jeg ikke har trent nok kommer denne angsten snikende. Det kan bli ganske så slitsomt. Håper den vil gi seg, men jeg frykter den har kommet for å bli....