Uke 7

Første uke tilbake på jobb. Litt deilig å komme tilbake. Selvfølgelig lå det oppgaver å ventet på meg. Jeg kjøpte frokost og nok drikke så jeg skulle komme meg greit gjennom dagen. Meny hadde noe de kalte for "baconrull". Det var en slags butterdeig med ost og bacon inni.
Baconet var skjært i små biter - så jeg tenkte det gikk fint. Kjøpte en yoghurt for sikkerhetsskyld og is-te. Det smakte helt sykt godt med bacon! Det var en smak jeg ikke hadde kjent på lenge. Hele 1/3 del fikk jeg ned av baconrullen. Smaken var bra, men en bit av baconet kjentes litt trøblete ut. Det kjentes ut som den satt fast nede i magen. Nå vet ikke jeg om den faktisk satt fast, eller om magen min lurer hodet mitt til å tro det. Konsekvensen ble uansett at jeg følte meg stinn og uvell resten av denne dagen.

Neste dag var jeg blakk. Jeg har egentlig en jobb til, men den har jeg måttet sette på vent på grunn av denne operasjonen og andre omstendighet, og den har vist seg å være treg å få start på igjen. Derfor så lever hele familien min og jeg på kun en inntekt. Derfor hadde jeg ikke råd til å kjøpe frokost og lunsj, og heller ikke drikke på butikken. Det var en tøff dag. Halv elve begynte hodet å verke, svimmelheten meldte sin ankomst og hjernen begynte å slå av viktige funksjoner. Ikke klarte jeg å prate, tenke, eller gjøre nevneverdig mye. Bevege meg ble også veldig vanskelig. Til slutt klarte jeg å kave meg ned på toalettet og fikk drukket litt vann. Det hjalp ikke så mye, kanskje litt? Jeg vet ikke. Da dagen var over kreket jeg meg ned i bilen og kjørte alle mulige omveier hjem. Kona forsøkte å prate med meg, men jeg klarte ikke å følge med. Bestemte meg for å legge meg nedpå. Turen gikk til senga, klokka var bare fem på dagen. Våknet opp med hjerteflimmer etter en time. Om det var hjerteflimmer - det vet jeg ikke, men det er det eneste ordet som beskriver det jeg følte. Det føltes ut som hjertet løp løpsk inne i brystet. Nesten som en liten fugl som sprellet i brystet på meg. I full panikk krabbet jeg inn i stua og ba om at kona mi skulle kjøre meg på legevakten. Etter litt diskusjon kastet kona barna i bilen og vi kjørte av sted. Halvveis til legevakten ble følelsen borte. Jeg bestemte meg for å snu og sa vi kunne kjøre hjem igjen. Kona var mildt sagt irritert så det ble et par interessante dager...

Dagen etter skulle jeg til fastlegen for å kontrollere halsen. Tidligere i uken hadde jeg bestilt time på grunn av sår hals. Legen fant ikke noe galt med halsen min, og hun sendte meg på EKG etter at jeg hadde fortalt om "hjerteflimmeret". EKG var normal - noe jeg regnet med siden av følelsen ikke var tilstede da. Jeg tok noen blodprøver og legen konstaterte med at jeg var anemisk og dehydrert. Hun ba meg drikke rikelig og passe på å ta jerntablettene. Da jeg fortalte at jeg hadde kuttet ned på jernet på grunn av magen, og at jeg ikke hadde spist eller drukket dagen før fikk jeg en real skyllebøtte. Nok en streng beskjed om at man ikke slurver med mineralene eller drikken. 2 liter minst hver dag. Etter det har jeg tatt alle pillene jeg skal hver dag. Det jeg etterhvert fant ut var at hvis jeg starter med multivitamin til frokost, jern til lunsj, og kalsium før sengen så funker magen greit. Ikke optimalt, men bedre enn da jeg tok alle medisinene på morgenen.

Lørdagen kom hjerteflimmer-følelsen tilbake, men den var der ikke like lenge. Jeg vet ikke helt hvorfor den kommer, det virker ikke som den har noe sammenheng med hva jeg spiser eller når jeg spiser. Men siden den ikke har manifestert seg under noen undersøkelser legen har gjort er det vanskelig å finne ut hva det kan være. Jeg håper på at det ikke er noe alvorlig og at det stabiliserer seg etterhvert med tiden.