Uke 8

Wov allerede 7 uker siden operasjonen, synes tiden flyr avsted. De to første ukene føltes som en evighet, men de som kom etter det har flydd forbi i turbofart. Det skal legges til at jeg har hatt en del å bruke tiden på som ikke er relatert til vektreduksjon eller operasjon. Heldigvis bør ting roe seg nå fordi det har vært en ganske tøff periode i tillegg til dette med operasjon.


En ny tur til legen, jeg ble jo diagnostisert som blodfattig sist jeg var der, så ble det opptrapping av medisiner og skjennepreken om væske og matinntak. Sliter fortsatt med å få inn nok, jeg er litt engstelig for å ta inn for mye og bremse vektreduksjonen. Går ned ca 500 gram i døgnet og det er jo helt sinnsykt så jeg vil jo nødig at det skal stoppe opp. Men hvis det går utover helsa så får jeg høre på det de har å si.

Jern og kalk er fortsatt noe dritt for magen. Blir veldig oppblåst og stinn, i tillegg veldig treg i magen av det. Spurte legen - han anbefalte svisker. Så jeg fant noe sviskegrøt på butikken så vi får prøve det.

Vi fant ut at vi skal ha enda et barn - noe overraskende. Dette var på langt nær planlagt, så lite planlagt at da vi dro på kontroll var vi plutselig 7 uker lenger på vei enn det vi regnet med. Så begge er litt usikre på når dette har skjedd. Barnet var friskt og alt stod bra til. Det morsomme var ansiktsutrykket på gynekologen som satte inn den vaginale ultralyden og forventa en bønne, men fikk se et stort foster med armer og ben som dekket mer enn skjermen. "Ojsann, da får vi bruke den andre.. for dette er ikke 5 uker" sa han og lo seg i hjel. Vi fikk hakeslepp alle sammen. Veldig hyggelig, men litt skummelt. Vi har nemlig lagt bak oss 13 svangerskap, hvor kun 2 har blitt til barn.
Men for noen barn vi har. De er helt fantastiske og det har vært utrolig givende å ha så mye tid til de som jeg har hatt den perioden jeg var sykemeldt. Nå som jeg har gått ned en god slump begynner jeg å bli langt lettere på beina. Så nå klarer jeg å springe rundt i huset og leke med de. Finnes det noe mer gøy i verden enn å leke sammen med barna sine i deres verden? I hvertfall ikke for meg. Det er jo de jeg primært har gjort dette for, og nå som jeg allerede begynner å bli i form til å høste frukter av resultatet, er det jo et vannvittig kick!

Legen sa også at jeg kunne begynne å tenke på trening om et par ukers tid. Dette med trening synes jeg er vanskelig. Jeg vet at veldig mange trives utrolig godt med å dra på Sats og springe opp og ned usynlige trappetrinn mens en litt for positiv og ivrig svensk trenger roper ut "Kom igjen nu grabbar!! Feel the burn!!" Men det er dessverre ikke meg. Løpe er noe jeg gjør hvis jeg må rekke toget, leker med barna eller når kona er forbanna. Ellers virker det veldig meningsløst for meg. Ikke at det er meningsløst for andre, men for meg så klarer jeg bare ikke å motivere meg selv til å gjøre det. Selv om jeg vet at det er aldri så bra for meg. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg må ha et mål. Noe jeg skal nå for å rettferdigjøre treningen for meg selv. Hvis jeg skal trene for å oppnå noe, er det lettere å rasjonalisere det å springe på en usynlig vei på stedet hvil. Jeg vurderte mange ting. Birken, Manndomsprøven, Wasaløpet, og New York Marathon. Men Birken var umulig å komme med på, Manndomsprøven var litt i drøyeste laget. Wasaløpet ble og litt dumt siden jeg ikke har gått på ski siden jeg var 13. New York Marathon ble og litt drøyt. Valget falt til slutt på Oslo Maraton. Nå tenker dere vel at hvis New York var drøyt, hvorfor er ikke Oslo også det? Det er fordi jeg har meldt meg på 10km, i den nest slappeste puljen. Så vi får se, kanskje jeg bryter etter 1km, eller kanskje jeg klarer meg innenfor tiden. Det er ikke så viktig, det viktige er at jeg nå har et mål å trene mot. Så da er det opp til meg hvor bra jeg kommer til å gjøre det. Målet er å gjennomføre, men jeg er fornøyd med halvveis om formen skulle streike. Blir spennende. Vennene mine tror jeg har tørna. De hadde vel aldri i sin villeste fantasi trodd at de kom til høre "Øy gutta, vi skulle ikke meldt oss på Oslo Maraton?" fra meg.

Var på McDonalds denne uka for å feire graviditeten sammen med barna. Det var veldig koselig. Jeg kjøpte bare en milkshake fordi A) jeg har aldri vært glad i McDonalds mat og B) Farseprodukter fungerer veldig dårlig for magen min. Jeg får ikke tygd det godt nok, og når jeg tygger så kjenner hver bruskbit, fettperle og trevle som har komme gjennom kverna. Shaken gikk fort ned - alt for fort. Resultatet ble 1.5 døgn med kvalme. På kvelden før jeg la meg stod jeg i en time og brakk meg uten å få opp noe som helst. Når jeg tenker etter så har jeg aldri klart å kaste opp noe etter operasjonen, men jeg har brekt meg mange ganger. En skikkelig vemmelig følelse.

Tok en Twist også denne uken. En av de med karamell. Brukte like lang tid på å la den smelte i munnen som kona mi brukte på halve posen. Smakte veldig godt. Men etter den ene føltes som jeg hadde spist to hele poser. Var skikkelig metta på sjokolad og karamell.

Joben går greit så lenge jeg spiser og drikker. Så ikke noe trøbbel der. Men "hjerteflimmer" følelsen har meldt sin ankomst flere ganger denne uken. Men den kommer nå på natten. Jeg våkner opp med følelsen av at hjertet løper løpsk i brystet, og det bruker 1 til 2 timer på roe seg. Veldig ekkelt, og veldig skremmende. Hvis ikke det gir seg så tror jeg at jeg ber legen om å få en hjerterytmeregistrator. Tilfellet det er noe galt med pumpa så er det jo greit å avklare det. Er sikkert ingenting, men hjertet er såpass nødvendig at om det skulle være noe, best å ta det så tidlig som mulig. Det er jo ikke sikkert det er hjertet i det hele tatt, kan jo være en ny følelse fra det nye mage/tarm-systemet mitt, men igjen greit å sjekke opp.

Nå har jeg snart oppsummert alle ukene jeg har vært vekk fra bloggen min. Så nå vil nok postene bli mer per hendelse enn disse ukes-oppsummeringene - tror jeg i hvertfall :)