Dagen derpå

Jeg våknet opp klokken 7. Jeg lå litt å kikket ut vinduet og la merke til at solen snart kom til å vise seg. En tynn lys strek i bunnen av horisonten hintet til at snart var en ny dag i full sving. Etter litt kom sykepleieren inn og tok blodtrykk og blodprøver. "Oj, den var litt lav..." sa hun. Angsten min slo full alarm i hele kroppen.
"Hva kan det komme av?" spurte jeg, "Vet ikke?" svarte hun. Det virket som hun var engstelig for noe, men ikke ville dele med meg hva hun tenkte. Hun satte på intravenøs smertestillende og gikk igjen. Litt senere kom en ny sykepleier inn. Hun ba meg stå opp og gå i dusjen, så skulle hun sjekke sårene mine og skifte bandasjer. Det var både vondt og godt å dusje. Det var sinnssykt befriende å få av seg anti-trombose-strømpene som jeg hadde sloss med siden morgen dagen før. De er noe herk, selv om helt sikkert har sin misjon. Så fort du rører på deg sitter de rundt kneet og stopper alt blodet i benet. Denne gangen var det tid for smertestillende i form av stikkpille. Men siden jeg hadde tidenes største veneflon ytterst på hver hånd var det nær sagt umulig å klare dette selv. Men en vendte seg fort til å få den hjelpen. Men jeg merket klart forskjell på metoden til hjelpepleiere og sykepleiere.... Hjelpepleierne var langt mer brutale hva innføring gjaldt.

Så var det tid for frokost. Yoghurt stod på menyen. En skje føltes ut som en hel julemiddag for fire. Jeg ble så stinn og mett og uvel. Jeg lot den stå også ventet noen minutter før jeg prøvde en skje til. Da ble jeg enda mer stinn og det føltes som om magen sprakk i to. Da kom kirurgen inn til meg igjen. "Se her ja, her er det yoghurt!" Jeg forklarte at jeg ikke orket mer enn tre skjeer. "Slapp av, bare ta det pent, du trenger ikke spise en hel yoghurt" sa han og lo. "Bare følg oppskriften, spis litt og litt og drikk litt og litt, prøv deg fram også holder du på sånn en ti dagers tid, så går du gradvis over på pureer. Samme der, prøv litt forsiktig, ikke stress, bare se hvordan det funker for deg. Så samme prosedyre etter nye ti dager så prøver du på vanlig mat. "  Det virket uvirkelig for meg. Akkurat nå føltes tre skjeer yoghurt som å klatre opp Galdhøpiggen. "Bare følg oppskriften, detta blir bra for deg.. gleder meg til å se deg i juli, da veier'u søren mæ 50 kg mindre vøtt!"

Jeg prøvde noen slurker med skummet melk. Jeg ble plutselig veldig klar i hodet og følte at jeg kunne bevege meg litt. Så da tok jeg å dro opp strømpene og rusla ut i gangen. Etter et par runder føltes det veldig behagelig. Selvtilliten vokste og jeg tenkte at dette skulle jeg klare fint. Sykepleieren gav meg en pose med intravenøs væske og jeg ba om et stativ så jeg kunne fortsette med "trimmingen" min. Litt senere kom broren min på besøk. Vi satte oss på kjøkkenet og prata litt. Det var hyggelig med besøk, hodet fikk fokusere på noe annet enn smerter og hvordan jeg følte meg. Legen kom inn igjen og slo av nok en prat. Han og broren min kjente hverandre fra skoletiden. Så vi hadde en trivelig samtale sammen hvor vi mimret over gamle kjente. Broren min ble avløst av to niesene mine. Hun ene var å fikk behandling på sykehuset, så de tok turen innom for å se hvordan det var med meg. Vi ruslet inn på rommet igjen, og jeg kjente at energien jeg hadde hatt nå forsvant brått. Jeg ble helt ør, svimmel, desorientert og klarte ikke konsentrere meg.  Niesen min som er sykepleier ba meg legge meg på sengen og det hjalp. De neste timene gikk litt i hverandre igjen, og jeg ble ør og borte. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg var så dårlig vertskap for gjestene mine.

Litt ute på ettermiddagen ble jeg flyttet fra avdelingen over til pasienthotellet. Der ble jeg møtt med spørsmålet om hvor mye jeg hadde spist og drukket den dagen. Litt usikker svarte jeg litt yoghurt, melk og vann. Sykepleieren ble litt streng og forklarte at jeg måtte få i meg en liter væske før kvelden. Da knakk jeg helt sammen. En liter?!? Det var jo helt uoverkommelig. Hun hentet vann og yoghurt til meg og jeg forsøkte etter beste evne. Kona mi var på kommet på besøk så jeg spiste mens vi pratet. Etter å ha brukt to timer på å innta en halv yoghurt og et halvt glass vann var jeg så stinn og mett at jeg ikke klarte å bøye meg. Jeg la meg på sengen og sovnet litt igjen.

Da kvelden kom og etter vaktskifte spurte hun nye om hvor mye jeg hadde klart. Da hadde jeg klart å få i meg en halv yoghurt, og to glass vann. Hun ba meg gå ut å spise litt buljong. Fordi det var varmt og lettere å få i seg. Kaffemaskinen i dagligstuen laget en varm, salt, og vemmelig buljong. Den smakte verre en buljongen i Ra-men-nudler. I løpet av nyhetene hadde jeg klart ca en halv desiliter med buljong. Da var jeg så mett, stinn, uvel, svimmel at jeg bestemte meg for å gi opp og gå å legge meg. Sykepleieren finregnet og fant ut at jeg hadde fått i meg seks desiliter totalt pluss en liter intravenøst. Og det var greit. Litt stolt, men sår, stinn, øm og svimmel sovnet jeg og sov helt til neste morgen.