Dagen var endelig kommet, 21.september 2013! Dette hadde jeg ventet på helt siden første uken på sykehuset. Det hadde seg nemlig slik at jeg kjente meg selv såpass godt, at jeg kunne på forhånd si at trening og meg kom til å forbli ukjent for hverandre med mindre jeg hadde et konkret mål å jobbe mot. Det å gå opp usynlige trappetrinn på treningsstudio, eller stå bakerst sammen med 20 andre å se ut som en idiot mens en energisk instruktør sier jeg er flink - selv om jeg ikke er det, det fungerer bare ikke for meg. Ikke at det er noe galt med, all ære og respekt til de av dere ute som trives med å springe på løpebånd, eller sykle fem mil på samme sted, men jeg klarer bare ikke å motivere meg selv til å gjøre det. Mål som "gå ned 10 kg innen sommerferien" fungerer heller ikke, det er for abstrakt for meg. 10 kg i forhold til hva? Når begynner egentlig sommerferien?" "Jeg trenger vel ikke begynne før etter påske?" osv. punkterer lett slik mål.
