En av tingen jeg jobber litt med om dagen er følelsen av å være helt ordinær. Det er veldig uvant, og jeg er ikke sikker på om jeg liker det.
Forstå meg rett. Jeg er veldig glad for alt jeg har oppnådd så langt, og utrolig stolt av meg selv. Nå kan jeg ikke si at jeg savner de dømmende blikkene fra folk heller. Men fra å være vant med at alle stirrer på deg og legger merke til deg, til å bli helt totalt anonym er en overgang jeg ikke helt var forberedt på.
For noen år tilbake reiste jeg og familien til USA. Der husker spesielt følelsen av å være helt anonym første gang. Det å være stor var såpass dagligdags der borte, at for hvert tiende menneske var minst 2 like store eller større enn meg. Derfor ble jeg ikke lagt merke til på samme måte som her hjemme. Da synes jeg følelsen var befriende, en pause fra all den negative oppmerksomheten man fikk.
Så den delen av å se "normal" ut er jo bra. Sist jeg var på McDonnalds med familien kunne jeg handle mat uten at han bak kassa så på meg som om han solgte brennevin til en alkoholiker. Husker en gang for et par år tilbake hvor ekspeditøren faktisk sa "Ta det pent da..." som om planen min var å inhalere et helt familiemåltid alene. Men denne gangen var det "Håper det smaker, velkommen igjen..." Ingen blikk, annet enn smil fra et par jenter - det er jo hyggelig da :) I tillegg kunne vi sitte der å spise, jeg fikk god plass i stolene som før ville vært for liten til at jeg fikk plass.
Men f.eks. når jeg er ute å spiller, så var det å være annerledes enn alle andre et pluss. Fordi de undervurderte deg. "Se på han da! Han bruker ikke dobbel-x....", men så kunne jeg begynne å spille så fikk pipa en ny låt "Men han kan f... meg synge å spelle!!! WOOAH!!" og så var kvelden satt. Det kan jeg ikke lenger. Jeg har mistet den første "Se på han der...". De legger ikke merke til meg lenger når de kommer inn. Overraskelseelementet er borte, og jeg blir bare "Ja det er han som spiller...". Nå skjønner jeg hvorfor Elton John begynte med store briller og glitterdresser, eller hvorfor artister har enorme frisyrer i alle regnbuens farger.
Kanskje det er på tide å farge håret grønt og børste støv av platåskoene til broder'n? Jeg må i det minste bli mer oppmerksom på hvordan jeg kler meg og hvordan jeg håndterer publikum fra scenen.
Så ja det er rart å være helt ordinær, bare gli inn ubemerket i mengden. Det er absolutt positivt å slippe alle negative bemerkninger, men jeg savner litt alle de positive.
Det kan føles likedan motsatt vei. Om man er vant til å være slank, å få positiv oppmerksomhet pga kroppen til å bli oversett . Folk slutter å møte blikket og stopper opp å trekker til siden for å unngå å komme borti deg når dere møtes. Man opplever at det man sier ikke blir lagt like stor vekt på som om man var slank og velkledd.
SvarSlett