Første sykkeltur

Sola skinte, himmelen var blå, våren lå nesten i lufta. På tide å børste støvet av sykkelen og ta en prøvetur. Tok en kjapp tur på litt over 5 km.
Fikk ut sykkelen fra kjelleren. Sykkelen er egentlig helt ny - eller det vil si den var helt ny for 7 år siden da jeg kjøpte den. Etter det har jeg syklet to turer på den. En gang da jeg kjøpte den, rundt i gårdsplassen for å se at den virket. Den andre gangen var for to år siden da jeg lurte på om jeg klarte å sykle fortsatt. Da gikk turen til postkassa og tilbake. Med unntak av tidens patina var alt som det skulle på sykkelen. Bortsett fra at dekkene var tomme for luft. Så jeg fyrte opp kompressoren i garasjen og begynte å fylle de opp. Men hva er egentlig optimalt lufttrykk i sykkeldekk? Forsøkte litt googling, men det gav ikke noe mer nyttig info. De verdiene jeg fant var umulig å presse inn i dekkene på min sykkel. Så jeg fylte til jeg ikke klarte å klemme dekket inn med hånda og håpet på at det holdt.

Da sykkelen var klargjort gikk jeg å kledde meg opp i treningsmundur, fyrte opp MapMyRide og Wimp på mobilen og satte av sted. 200 meter - SLITEN! Justerte giret litt og fikk igjen pusten. Da fikk jeg opp farten litt og motet vokste. 200 meter til, øreproppene falt ut. Ok, greit, stoppe litt igjen, få igjen pusten, dytte inn proppene. Tut og kjør. 200 meter til 3G dekning stoppet brått. Da begynte irritasjonen å bygge seg opp. Men jeg ignorerte det og fortsatte. Så kom jeg til en motbakke, det var tungt det... sletta i starten var tung, men dette var noe helt for seg selv. Det var jo tross alt 10 meter stigning - woah... Girte ned og tråkka og tråkka som gal for å komme opp, jeg skulle på død og liv ikke gå av sykkelen og trille opp - nei, skal man sykle så skal man sykle. Jeg kom meg opp på toppen og begynte å trille avgårde nedover. Da girte jeg opp og tråkka på som gal, nå skulle jeg få opp farten! Øreproppene suste av, så jeg hvilte benet mens jeg brukte en hand for å få de på plass igjen. Da satte buksa mi seg fast i kjedet og det ble bråstopp. I det jeg skulle til å falle av fikk Wimp plutselig tilbake 3G dekningen og Bon Jovi dundret inn i øret mitt "IT'S MY LIFE! IT'S NOW OR NEVER!!" så måtte jeg grøfta, men klarte å rive løs benet og ta meg for, så på en eller annen finurlig måte falt jeg av stående. Klatra opp på sykkelen igjen og fortsatte. Pulsen gikk nå i sånn ca 240 slag i minuttet og svetten spruta ut av øra mine. Da gitarsoloen på "Bold As Love" med "John Mayer Trio" sparket igang kjente jeg meg pigg og følte jeg fikk bra sig på sykkelen. Ganske stolt over meg selv og farten jeg klarte å holde fortsatte jeg å tråkke på. På dette tidspunktet gikk pusten som en brunstig rottweiler i en tispekennel, men det gjorde ikke noe for nå begynte jeg å føle at dette fikset jeg. Mens selvtilliten steg som en rakett og spillelista skiftet over til "Beastie Boys" fikk jeg øye på en annen syklist i øyekroken. Det var en tynn pinglete fyr med full sykkelmundur. Tilogmed fuckings sponsorlogoer og rumpetaske. Han tråkka forbi meg helt uten noe som helst motstand eller anstrengelse. Mens jeg pusta som en hval i åndenød og tråkka som om hele forbanna imperiet lå etter meg, så bare trilla han helt ubekymret forbi. Da smalt en tanke inn i hue, "Jeg skal faen meg ta han igjen og tre den jævla rumpetaska opp i rasshølet på'n!" ikke vet jeg helt hva galt den stakkaren hadde gjort, men jeg hadde lyst til å kjølehale han og gjelde'n med gaffel. Jeg tråkka og tråkka, pusta og pesa, men måtte seg meg slått da den sorte rumpetaska med "Byggmakker" logo forsvant i horisonten en mil lenger fremme. Jeg stoppa og tok en titt på kartet. MapMyRide er en "æpp" - hater det ordet - folk tror at "'æpps" er noe nytt, men det er en "rant" jeg sparer til en annen gang. Uansett denne '"æppen" logger sykkelturen din både geografisk, topografisk og kronografisk.  Så du får med andre ord se hvor du har kjørt, hvilke bakker du kjørte i, hvor fort du kjørte og hvor lang tid du brukte. Genialt. Da så jeg at hvis jeg snudde nå og sykla hjem så hadde jeg syklet ca en halvtime og lagt tilbake ca 5 km. Ikke så galt, jeg fikk ta den tenkte jeg og snudde i neste kryss. 

På veien tilbake gikk det langt raskere. Da forstod jeg at den siste kilometeren var omtrent en lang slakk stigning. Ikke rart det var tungt. (Drit i han andre rumpetaskefyren... det var tungt... ). Da jeg kom i gårdsplassen tenkte jeg at ikke var så sliten, det gikk jo fint. Men da jeg satte sykkelen på støtta ble jeg svimmel, andpusten, følte at alt bare gikk rundt og hørte hjerte dunke i ørene høyere enn et raveparty. Tok en pulsmåling på mobilen og fant ut at den lå på 174. "Ojsann" tenkte jeg mens jeg svimla meg opp trappa. 

Greit nok, jeg er ikke i verdens beste form, så dette ble en liten reality check. Men jeg klarte å sykle 5 jævla kilometer. Det er 50 ganger lenger enn til postkassa. Så jeg er fornøyd, jeg tar den. Så får jeg prøve igjen i morgen å se om tida og følelsen blir litt bedre da.