Det går nedover og nedover

Bokstavelig talt. Selv om jeg spiser mye mer nå enn tidligere i denne prosessen, tikker vekta nedover. Totalt 56 kg ned nå. Jeg er fortsatt mellom XL og 2XL i klesstørrelser, bortsett fra at joggebukser må jeg kjøpe i "L" for ellers faller de av, og "Slim-fit" t-skjorter er trange rundt magen så de unngår jeg.

Vi var en tur å besøkte moren min i går, og da fant jeg noen av de gamle klærne mine fra jeg gikk på skolen. På 6. klassebildet har jeg på meg skjorte i størrelse 44, bukse i 38" og t-skjorte i XL. Til konfirmasjonen min hadde jeg en dress fra Giovani i den største herrestørrelsen de hadde, og da kunne jeg ikke kneppe jakka. Mens på bildet fra 9. klasse har jeg på meg bukse i 44", genser i 4XL og jakke i størrelse 3XL. Så det er litt rart å tenke på at, bortsett fra høyden, så er jeg samme størrelse nå som da jeg gikk ut av barneskolen.

Når jeg ser meg selv i speilet, så kjenner jeg ikke igjen kroppen min lenger. Det er en veldig rar følelse. Hver eneste gang så føles det som at noe ikke helt stemmer. Forstå meg rett, jeg er veldig fornøyd med alt dette, men det er bare rart når man ikke helt klarer å forstå at mennesket i speilet er seg selv. Det begynner å se pinglete ut, smale skuldre, tynne bein, kragebenet er synlig, senene på halsen syns, ja og selvfølgelig halsen syns - det gjorde den ikke før. Jeg har jo ikke hatt hals siden 7. klasse. Men det ser jo ikke så bra ut, heldigvis var jeg forberedt på dette, og tar ikke det så tungt. Det var jo ikke vident vakkert før dette heller, selv om ting ikke var like slapt som nå. Det er litt som når man tar lufta ut av en ballong.

Joda jeg viste at dette kom til å skje. Værre vil det bli også. For magen kommer til å henge som et tynt forkle over lårene. Overarmene kommer til å ligne på flaggermusvinger, og lår og legger kommer til å legge seg som harembukser over bena. Dobbelthaka blir tilslutt forvandlet til en kalkunhals. Dette er kanskje litt kjipt, og ikke veldig pent. Men trøsten er at så fort alt har stabilisert seg, vil jeg få anledning til å rette opp dette. Om jeg vil det da. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det estetiske i denne saken. For jeg er jo godt gift, med snart tre barn, så tiden for å sprade rundt og imponere jentene med kroppen min, er forlengst forbi. Den tiden har vel strengt tatt egentlig aldri vært en del av livet mitt, og aldri har jeg hatt ambisjoner om det. Men det som derimot er veldig plagsomt, er at når jeg løper, så flagrer "mantits", mage, lår, flaggermusvinger og involler helt ukontrollert rundt. Dette er veldig vondt, og ser veldig idiotisk ut. Så løpetreningen har jeg mått legge litt fra meg. Det er sykkelen som fungerer best nå. Derfor kan det hende at Oslo Maraton henger i en tynn tråd for min del. Det kjennes jo ut som jeg får tarmslyng hvis jeg løper til postkassa. Kanskje det finnes noen form for strikk, korsett eller stramme treningsklær jeg kan bruke for å holde ting på plass. Men de lager vel ikke sports-bh eller hold-in tights for menn? He he

Men jeg skal ikke klage, payoffen for alt dette styret er at jeg kan leke med barna mine, klippe gresset, spille basketball, henge i en ribbevegg, kjøpe klær i vanlige butikker, holde rundt kona mi og kunne stå opp klokka sju og føle seg uthvilt. Livet er langt bedre enn det var, og det er jeg takknemmelig for.

En liten ting helt til slutt. Mange som snakker om slankeoperasjoner sier at det er for "tapere", at det er "juks" og at det er for "lettvint". Hvis du er en av de og snubler over denne bloggen så vit dette. En svak person som er en "taper" går ikke ned 50 kg på et halvt år. Det kreves en ekstrem dose viljestyrke, psyke og stayerevne til å gjøre det. Slankeoperasjon er ikke juks, for det eneste den gjør er å hjelpe på sultfølelsen, og gjøre det vanskelig å spise normale mengder med mat, resten av jobben - altså trening, spise riktig, og holde seg til planen - det er det bare en som gjør, og bare en måte å gjøre det på. "Lettvint" er det desidert dummeste jeg har hørt. Det er en forvirrende og skremmende opplevelse, med sterke smerter og særdeles ubehagelige bivirkninger. Blodtrykksfall, smerter, matintolleranse, fordøyelsesbesvær, hypoglykemi, dumping syndrom, svimmelhet, arytmi, kvalme og urinveisplager er bare noen få av ubehag som jeg har hatt. Andre har rapportert mange fler plager i etterkant. Så lett har det ikke vært. Dette er langt fra lett. Jeg tør påstå at dette er kanskje en av de vanskeligste måtene å gå ned i vekt på. Fordi du må gå gjennom en langt større endring og påkjenning. Dette er ikke lettvint, men derimot for noen som meg den siste utveien fra det fengselet en så stor kropp er. Så slik jeg ser det, det spiller ingen rolle hvordan folk går ned i vekt, om de bruker slankeoperasjon, slankepulver eller kjører hard trening og lavkarbo. Det viktige er at folk finner det som passer for seg. Alle er forskjellige, og det er forskjellige grunner til hvorfor noen er større enn andre, for mitt vedkommende var alt medisinsk, mens for andre er det de 12 smultringene de spiser til lunsj hver dag. Så lenge folk gjør grep for å leve et sunnere og friskere liv, spiller det vel ingen trille hvilken løsning de finner?