Morgentrim og "Lekeland"

I dag ble jeg vekket klokken seks av sønnen min som kom pent å spurte "Pappa, kan vi to vær så snill å ha guttetid før jentene står opp?". Når man våkner til en såpass høflig anmodning om kvalitets-tid  kan man ikke annet enn å gi etter.
Selv om det kanskje var tidlig og trettheten satt limt fast i øyelokka, smeltet pappahjertet nok til å kreke seg ut av senga og innta sofaen. Etter en rask tannpuss bunkret vi oss fast i sofakroken under dobbelt sett med pledd. Vi fikk belønning for strevet også. På TV2 viste de den siste "Gråtass"-filmen. Perfekt timing for to trøtte gutter under pledd.

Da filmen var ferdig kom jentene. Sønnen min var litt lei seg for at "guttetiden" var over. Derfor satte jeg i gang med å aktivisere begge barna. Vi hoppet og spratt rundt i stua og lekte mange forskjellige ting. Sang, danset, spilte piano og gitar. Samtidig som vi gjorde "high fives" og grimaser. Det er lykke det. Barna våre er sønnen vår på snart fem, og datteren vår på to. Begge er en i helt fantastisk alder (Men jeg mistenker at alle aldre barna kommer i er like flotte). Plutselig ble jeg minnet på vågestykket jeg har satt meg fore til høsten. Først tenkte jeg meg ut i været for å ta en løpetur og teste formen. Men vi skulle snart reise å treffe noen venner på "Lekeland". Det neste jeg tenkte på var at jeg kunne løpe en gitt kort distanse, si 100 meter - bare for å få følelsen. Postkassa følte jeg var rett distanse. Til og fra den bør utgjøre ca 100 meter. Men så ville barna leke mer. Plutselig slo det ned en idé i hodet mitt. Vi kunne jo løpe i stua. Bare måle en lengde og løpe frem og tilbake. Men det ble litt vanskelig. Da begynte jeg bare å løpe rundt spisestuebordet, og barna fulgte på. Mens jeg løp tenkte jeg at hvis jeg løp 20 ganger rundt, burde det være ca 200 meter. Det var en god distanse å starte med. Barna og jeg løp om kapp for å se hvem som vant. Ledelsen var min en liten stund, men etter 10 runder, måtte jeg og stoltheten min se oss slått av en 5-åring. Sønnen fullførte sine 20 runder idet jeg rundet min nummer 17. Men jeg klarte de tre siste også. Datteren min derimot løp i tilfeldig retning, sikksakk mellom meg og broren.   Hele tiden tenkte jeg på at jeg skulle regne ut nøyaktig hvor langt vi hadde løpt.

Det føltes ganske bra å løpe. Ikke fikk jeg vondt i ryggen, ikke ble jeg andpusten eller svett. 200 meter gikk ganske lett. Tempoet var rask jogging - for meg ihvertfall. For løpemennesker var det nok mer normal gange. Ikke at det spiller noen rolle. Tok ikke tiden, men det var nok ikke så galt.

Etter det første, nå etablerte, spisestuebordløpet gikk jeg på datamaskinen for å regne ut distansen. Mens jeg regnet fikk jeg et innfall at jeg skulle poste dette som en "påskenøtt" på Facebook. Jeg tenkte det var gøy å se om vennene min der husker matematikken fra ungdomsskolen. Det ble mange teorier, irriterte og frustrerte venner som synes jeg var en idiot som postet slike vanskelige ting de ikke klarte å få ut av hodet. Hehe jaja, følte den var ganske rett frem jeg da - ikke for å skryte selvsagt, men jeg trodde dette var noe de fleste kunne om de bare børstet støvet av matte-kunnskapene fra hjernebarken. Tror jeg skal poste fler nøtter utover påsken, for dette engasjerte :)

"Lekeland" er et sted med masse lekeapparater, sklier og aktiviteter for barn. Her kan barna springe rundt og være helt i himmelen, mens foreldrene kan slappe av prate og drikke kaffe. Dette anbefales for alle med barn. "Lekeland" befinner seg i Sandefjord, og ligger rett etter Komplett.no stadion. Prisen var 130,- for barn, og voksne var gratis. Masse plass, lett og oversiktlig å ha oppsyn med barna fra der man sitter. Det var et eldorado for barna. De fikk hoppet, løpt, sklidd, klatret, skutt, krabbet og alle mulige kombinasjoner av de i flere timer.

Etter "Lekeland" gikk turen hjem til moren min. Der hadde mamma og søsteren min bedt inn til en liten påskemiddag. På menyen stod det røkt svinekam, potet og saus. Alt som ble servert gikk lett ned og var lett å tygge. Hun hadde langstekt kammen, så kjøttet var mørt og smeltet nærmest på tunga. Veldig godt å komme til dekket bord etter en lang dag med masse aktiviteter. Når det attpåtil er festmat kan det ikke bli bedre. Min porsjon bestod av en liten potet, en teskje surkål, 1/2 skive kjøtt, saus og tyttebær. Jeg fikk i meg ca 80% av dette. I tillegg til det har jeg spist knekkebrød og drukket kaffe, is-te, vann med smak, melk og saft. Totalt 2,2 liter væske i dag - bra jobba! :)

Litt artig er det å få merkbart mindre rare blikk når man gjør slike aktiviteter ute blant folk. Før var det langt fler slike blikk. Hvis du ikke er eller har vært overvektig så er det kanskje litt vanskelig å forstå. Men det er slik at når man er langt over normalen i størrelse, så kikker folk på deg. Det blikket er et slikt blikk som sier "Hva er det der?" "Er det der mulig?". De gjør det ikke for å såre noen eller være slemme, men det er en naturlig reaksjon når man ser ting utenom det vanlige. Selv om disse blikkene ikke er negativt ment, så er de ekstremt sårende, avslørende og ødeleggende. Første gangen jeg opplevde disse blikkene og forstod at det var meg de så på så sluttet jeg å gå ut i en lang periode. Følelsen du sitter igjen med er at du ikke fortjener å eksistere. At du er mindre verdt enn alle andre. Det er din egen skyld også, det får du jo høre hele tiden. Du mangler impulskontroll, du klarer ikke å la være å spise nok, eller klarer ikke å trene like mye som andre. Ikke er du flink til å spise sunt og riktig. Så dårlige mennesker som deg fortjener ikke å være en del av samfunnet. Du bør bare finne en krok og krype inn. Så kan du ligge der å visne vekk som et skadet dyr som venter på å dø. Slik føles det. Første gangen for meg var året jeg fylte 16. Sist jeg fikk blikket var da jeg og familien var på McDonald's før jul og mannen bak disken gav meg blikket mens jeg hentet maten til barna og oss. "Du får ta det pent da" sa han til meg. Akkurat som hele brettet med mat bare var til meg. Men da hadde jeg lært meg å takle den slags. Men det er en annen historie - kanskje jeg deler den senere. Blikket var stort sett bare fra barna, og for andre gang i mitt liv følte jeg bare var en av de andre pappaene tilstede idag. Det var en god følelse det. Men tanken på at om ikke lenge er nok blikkene helt borte. Men jeg tar den lille lykken jeg har fått idag med meg på veien. Lykke kommer i bitte små doser her i livet. Det er veldig sjelden den kommer fra store hendelser og paradigme-skiftende opplevelser. Nei lykken er en klem ut av det blå, at sønnen din vekker deg tidlig fordi han vil ha "guttetid". Når du finner ut at du har glemt at du hadde 100 kroner i innerlomma di, fant en fin oppskrift på kjeks, fikk hjemmelaget mat av mamma, løp 222 meter rundt spisestuebordet og tapte eller da du innså på første gang på lenge kunne man føle seg litt mer anonym og ordinær.